bruvik fine timepieces

Hvordan finne et armbåndsur fra fly?

 In Blogg, Klokkeprat

Jeg tror alle som er over snittet opptatt av klokker kan relatere til hvor frustrerende det er å miste klokken sin. En som har erfart hvordan det er å miste sin(e) dyrebare klokke(r), er Eilif H. Johannesen. Han delte opprinnelig denne fornøyelige historien på facebook, og den blir nå publisert her med forfatterens tillatelse. Så sett deg ned med kaffekoppen og hygg deg med en historie som simpelthen var for bra til å ikke kunne deles med flere!

 

Mitt første sveitsiske armbåndsur (1976)

«Swiss Import – hvorfor ikke?» Sveitserne er jo kjent for å lage kvalitetsprodukter. Jeg går inn og sjekker om klokkene er for kostbare (jeg var jo tross alt en student). «Hei, jeg ser etter en ny klokke – min gamle virker ikke lenger og jeg tror ikke det er verdt å prøve å reparere den. Kan jeg få se på noen klokker? Alle er sveitsiske – ikke sant?» «Ja – vi har et bredt utvalg av sveitsiske ur og imange prisklasser. La meg vise deg et utvalg.»

1976 – Vaskerelven 5/Sigurds gate, Bergen. (de hadde en butikk i Jonsvollsgaten også)

«Den der ser fancy ut – hvordan fungerer den?» 1 Swiss Import ligger fortsatt i Vaskerelven «Dette er en helt ny type som benytter lysdiodeprinsippet. Du må trykke på denne knappen for å vise tiden. Det kan ta litt tid å bli vant til det, men den er jo veldig pen da!»
«Jeg liker den – den ser sofistikert og dyr ut. Jeg tror ikke jeg har sett noen som har en sånn klokke. Hvor mye koster den?»
«Det koster bare 210 kroner». «210? – det var billig». «Men det er en kvalitetsklokke – ikke sant?»
«Ja, du får med en garanti på ett år, så dette er et godt kjøp».
«OK – jeg tar den».

Dermed hadde jeg kjøpt en gullbelagt LED-klokke – min første sveitsiske klokke. Tiden ble vist av små digitale lysende røde prikker på en mørk rød overflate. Fancy! Jeg syntes den var så flott at det fikk meg til å trykke på visningsknappen langt oftere enn jeg virkelig trengte – kun for å beundre hvor vakker den var.

En uke senere brukte jeg den på en såkalt intimaften på Sjøkrigsskolen hvor jeg var elev. Plutselig, under heftig dans, falt den bare av håndleddet og før jeg kunne redde den, ble den sparket rundt på dansegulvet. Da jeg endelig kunne plukke den opp, viste det seg at begge justeringsknappene hadde falt ut og jeg ikke kunne finne dem igjen i mørket. Jeg forsto at årsaken til katastrofen var at en av pinnene på metallreimen hadde falt ut av urkassen slik at klokken løsnet fra håndleddet. Jeg syntes dette var veldig leit. Samtidig hadde min tillit til sveitsiske klokker gått på sin første smell.

Min andre sveitsiske klokke (1976)

«Hei – jeg kommer tilbake med klokken min – den varte ikke lenge!»
«Hva skjedde?»
Jeg fortalte historien og la til at jeg ikke var så fornøyd med det som hadde skjedd. Jeg sa også at min tillit til sveitsiske klokker allerede var betydelig redusert.

En tilsvarende LED-klokke.

«Garantien dekker vel slike skader, eller? Tross alt, jeg kan ikke holdes ansvarlig for at stiften, uten forvarsel, plutselig falt ut av urkassen – og det helt uten at det ble brukt krefter. Kan den repareres?»
Nei – det er ikke verd å reparere klokken. «Men du vil kunne bruke pengene som delbetaling dersom
du kjøper en ny». «OK – har du andre LED-modeller? Jeg vil nå kjøpe en virkelig solid klokke som varer lenge. Jeg bryr
meg ikke om jeg må betale mer». «Du kjøpte den eneste LED-klokken vi hadde inne. Hvis du ønsker å kjøpe noe akkurat nå, vil jeg anbefale denne modellen med standard visere som er en nyvinning kalt Kinetic. Du trenger aldri å trekke den opp eller bruke penger på batterier. Bare ved normal aktivitet vil bevegelsen fra armen sørge for at den til enhver tid er opptrukket. Og denne klokken er veldig robust. Den er garantert støtsikker. I tillegg er den vanntett, så her har du en klokke som du kan ha glede av i lang tid.» «Høres bra ut, men jeg krever og forventer at den skal fungere i mer enn noen få uker. Så hva er prisen for denne?»
«Den kommer på 475 kroner».
«OK, men hva om denne også slutter å fungere? Vil jeg da få pengene tilbake – hele summen?»
«Vær trygg – det kommer ikke til å skje. Men, hvis det skulle være noe galt med den innenfor garantiperioden og dette skyldes
fabrikasjonsfeil, får du full refusjon».

Annonse for danseskolen

Noen uker senere var vi på Hildemors Danseskole i Veiten. Jeg viste klokken til kjæresten min og skrøt av automatisk opptrekking og den
påståtte robustheten. «Denne klokken er garantert støtsikker og vanntett» sa jeg. «Se her», sa jeg og slo jeg den lett mot et tre (alléen
på fortauet ved Ole Bulls plass). Begge viserne falt umiddelbart av. Ooops. Det var da som p…. Den skulle jo tåle alt…
Vel, jeg dro tilbake til Swiss Import dagen etter. Jeg fortalte ikke hvordan viserne falt av, men sa bare at jeg ønsket pengene mine
tilbake siden også denne klokken var ødelagt. «Er du sikker på at du ikke bare vil ha en annen klokke?»
«Nå – jeg har fått nok. Bare gi meg pengene, så gir vi oss her». Jeg fikk pengene og forlot butikken.

Min tredje sveitsiske klokke (1976) – Certina DS

Lett frustrert, dro jeg til en annen urmaker – denne gang til en butikk som jeg anså som solid og seriøs, nemlig Urmaker Iversen i Strandgaten 2 (rett ved Torvalmenningen). Jeg gikk inn og fortalte ekspeditøren at nå hadde jeg mistet troen på sveitsiske klokker siden to nye hadde sviktet meg på kort tid. «Hvilke merker har dere – jeg vil ha noe veldig robust og solid».
Urmakeren sa: «De sveitsiske klokkene er egentlig de beste. «Se her – dette er en Certina DS med quartz-urverk. Den har ingen bevegelige deler, den er støtsikker og vanntett ned til 100 meter. Denne klokken kommer til å vare i år etter år. Så, hvis du har råd til det, er det en slik du trenger».

«DS betyr dobbel sikkerhet, og denne klokken er virkelig den mest robuste vi kan tilby. Skjermen er den nye LCD-skjermen som, i motsetning til din forrige klokke med LED, viser tiden og datoen kontinuerlig. Selv i mørket kan du trykke på denne lysbryteren og du vil kunne se tid og dato. Jeg kan virkelig sterkt anbefale denne modellen».
«Og prisen er?»
«Den koster 2490 kroner inklusive full forsikring i 24 måneder. Selv om du skulle miste den, vil du få full refusjon. Og hvis du ønsker det, kan du forlenge forsikringsperioden ytterligere ved å betale en marginal sum».
Frustrert over mine to foregående klokker, bestemte jeg meg kjøpe denne til tross for at den representerte et betydelig innhugg i kapitalen. Klokken virket veldig solid. Selv om den ble påstått å være vannbestandig, valgte jeg å aldri teste akkurat den egenskapen. Jeg behandlet klokken med forsiktighet og likte den godt. Klokken hadde ikke så veldig mange funksjoner, men den møtte alle mine behov – så jeg var ganske fornøyd med den. Jeg tenkte at nå trengte jeg i alle fall ikke å bekymre meg mer om klokker som sviktet.

Certina DS med nytt batteri.

Historien kunne ha endt her – men dette er vel heller der den begynner.

Kort tid etter kjøpet mistet jeg klokken på gulvet. Det viste seg at en av pinnene hadde falt ut av urkassen slik at metallreimen løsnet – det samme problemet jeg hadde med min første LED-klokke. Det var ingen skade på klokken, så jeg gikk tilbake og fikk det reparert ved å bytte ut pinnen (den med små fjærer for å feste den til urkassen). Dette skjedde enda en gang, men til slutt var jeg overbe vist om at nå var den endelig i orden og ville forbli sånn. Så feil kan en ta…..

 

 

Certina DS mistet i dyp snø (1978)

Noen måneder senere flyttet vi nordover til Tromsø hvor jeg skulle tjenestegjøre på Grøtsund Fort. Tromsø er kjent for sine tøffe vintre og enorme snøfall. 1978 representerte i denne sammenheng ikke noe unntak – det snødde og snødde.

En lørdag i november 1978 hadde jeg vakt på fortet og tok en runde på alle sentrale enheter. Jeg fulgte da en rute rundt hele festningen. Det snødde tett og snøen drev på grunn av vinden. Etter å ha fullført runden, en tur som tok omtrent en time, ønsket jeg å få tilbake temperaturen i kroppen og gikk inn i offisersmessen. Det var da jeg oppdaget at klokken var borte – IGJEN!!

Jeg hastet umiddelbart ut, litt desperat, men fast bestemt på å gå samme runde en gang til for å prøve å finne klokken. Umiddelbart betraktet jeg klokken som tapt og regnet med at jeg først kunne finne den igjen til våren etter at snøen var smeltet. Jeg begynte samtidig å tenke på hva slags klokke jeg nå skulle kjøpe.

Jeg kunne nesten ikke se sporene mine i snøen, til tross for at dette var like etter at jeg hadde gått runden. Men jeg visste i hvert fall hvor jeg hadde startet. Og der, akkurat i begynnelsen av ruten, fant jeg uret og pinnen for feste av reimen til urkassen. Fantastisk. Jeg var så glad.
Men – hva var galt med det? Det viste mange rare tegn – omtrent som store 8888 i alle ruter. I tillegg hadde det mange linjer som krysset skjermene på skrått begge veier og jeg skjønte at alle krystallene for visning hadde frosset. Så jeg hadde altså funnet klokken igjen bare for å oppdage at den var ødelagt.

Jeg gikk tilbake til varmen i offisersmessen. Jeg var skuffet over at klokken var ødelagt, men plutselig så jeg at skjermen hadde begynt å fungere igjen og i tillegg viste riktig tid. Klokken var plutselig helt i orden. Skjermen var tint og alt fungerte som før. Alt jeg måtte gjøre, var å nok en gang dra til en urmaker, i Tromsø denne gang, for å få stiften festet slik at reimen var festet i urkassen. Det så endelig ut til å ha lykkes.

 

Certina funnet fra fly (1980)

I juni 1979 flyttet vi sørover til omtrent det sydligste punktet i Norge; Odderøya utenfor Kristiansand. I januar 1980 reiste jeg i embeds medfør til Bolærne Fort (utenfor Tønsberg) for å delta i en såkalt fortsinspeksjon. Etter at inspeksjonen var fullført, hadde jeg planlagt å ta toget fra Horten til mine foreldre som bodde i Oslo. En i gruppen spurte om jeg kunne tenke meg å kjøre bilen hans til Oslo siden jeg likevel skulle i den veien mens han selv skulle et annet sted.

OK – jeg hadde ikke noe imot å frakte bilen hans til Oslo og fredag kveld var jeg på vei til Oslo som fører av hans bil. Det var lett snø, kaldt og mørkt. Turen kunne normalt gjennomføres på to timer, men på grunn av glatte veier og snøfall tok det litt tid denne kvelden. Frontruten ble veldig skitten av salt og asfaltstøv forårsaket av tung trafikk på E18. Det viste seg at det ikke var spylervæske igjen i beholderen, så jeg måtte stoppe for å fylle spylervæske slik at jeg igjen kunne se veien.

Jeg var ikke kjent på disse trakter og visste ikke eksakt hvor jeg var da jeg tok av veien og inn på en bensinstasjon. Jeg visste bare at jeg noe tidligere hadde passert Holmestrand. Jeg fylte beholderen med spylervæske og fortsatte kjøreturen til Oslo.

Like før jeg kom inn til Oslo, ville jeg sjekke klokken for å se hvor seint ute jeg var. Da innså jeg at klokken hadde forsvunnet nok en gang. Det tok ikke lang tid før jeg innså at det eneste stoppet jag hadde hatt, var på nevnte bensinstasjon – kanskje 15 minutter etter Holmestrand. Men denne gang var jeg overbevist om at klokken var tapt for alltid.

Jeg hadde ingen anelse om hvor jeg hadde stoppet for å fylle spylervæske med unntak av at det var en liten oppoverbakke, bensinstasjonen var på høyre side og at det var en Shell-stasjon. Å kjøre tilbake var ikke et alternativ, hverken da eller seinere siden jeg planla å fly mandag etter helgen fra Fornebu til Kjevik.

Flyet på strekningen til Kristiansand var en Fokker F27 (turboprop) fra Busy Bee som var chartret av Forsvaret. Tidlig mandag morgen
tok vi av fra Fornebu flyplass i retning av Kjevik, Kristiansand. Det var overskyet vær med tett skydekke. Jeg satt ved et vindu på venstre side og prøvde å holde meg våken. Jeg vet ikke om disse flyene alltid gikk så lavt, men i det minste fløy det ganske lavt denne mandagen. Plutselig åpnet skyene seg og jeg kunne følge veien nedenfor. Da våknet jeg virkelig, for jeg skjønte at jeg så ned på veien jeg hadde reist på fredagen i forveien.

Fokker F-27, LN-SUF

PS: Jeg var faktisk ombord på den siste flyturen med Fokker F 27 Friendship med registreringsnummer LN-SUF i bildet her. Reisen gikk fra Flesland til Sola hvor flyet, etter sigende, var solgt til et lokalt museum for den eventyrlige sum av 1 krone.
Det var mørkt ute, men veilysene var tent sånn at jeg kunne følge veien. Merkelig nok kunne jeg plutselig se et kraftig gult lys rundt et tak som reflekterte lyset på den våte overflaten under.

Shell-stasjonen i Sande. (nyere versjon)

Dette var den samme bensinstasjonen hvor jeg hadde stoppet for å fylle spylervæske. I ytterligere noen få sekunder, fikk jeg et bilde av litt av omgivelsene, men deretter var skyene tilbake og jeg kunne ikke se noe annet enn skyer. Jeg var selvfølgelig fascinert av dette, så da jeg kom tilbake til Kristiansand fant jeg et kart i NAFs veibok (dette var lenge før internett) og der jeg kunne finne ut mer eller mindre hvor denne stasjonen kunne ligge. Jeg ringte til Shells hovedkontor i Oslo og spurte om hvilke bensinstasjoner de hadde i Sande, Vestfold.

De fortalte meg at det var bare en (i Sande, Vestfold) og ga meg et direktenummer til stasjonen. Jeg følte at det var ganske dumt å ringe, men jeg ville prøve. «Jeg heter Eilif Johannesen, og jeg stoppet på denne bensinstasjonen fredag ettermiddag. Det var det eneste stoppet jeg gjorde på vei til Oslo, og nå viser det seg at jeg har mistet klokken min. Har dere tilfeldigvis funnet et armbåndsur eller har noen levert et ur på bensinstasjonen i helgen?
«Nei – beklager, men vi har ikke sett noe».

 

Jeg hadde umiddelbart tenkt å gi opp, men fikk plutselig en innskytelse. «Du kunne ikke være så snill å gå ut av bygget og sjekke på den lille parkeringsplassen til høyre for døren for å se om klokken fortsatt ligger der?» «Vent et lite øyeblikk så skal jeg sjekke». «Jo – jeg fant klokken din. Nå var du heldig. Hva ønsker du at jeg skal gjøre? Vil du komme og hente den?»
«Beklager, men det blir nok litt vanskelig siden jeg bor i Kristiansand. Ville det være mulig for deg å
sende det i oppkrav til min adresse? I tilfelle, så ville jeg bli veldig glad».
«Ikke noe problem – det kan jeg gjøre. Bare gi meg adressen din, så skal jeg ordne det.»

I underkant av en uke senere kunne jeg hente klokken på det lokale postkontoret i Kristiansand. Det var som et mirakel. Selvsagt gikk jeg rett til en lokal urmaker, fortalte historien og insisterte på at han reparerte urkassen slik at dette ikke kunne skje igjen. Jeg fikk en ny pinne med fjær installert og testet at reimen satt godt fast. Dermed både håpet og regnet jeg med at nå var det reparert.

Deretter brukte jeg klokken i anslagsvis ett år uten ytterligere problemer.

Certina DS mistet i sjøen (1981)

I 1981 flyttet vi igjen og denne gangen tilbake til Bergen hvor jeg ble inspeksjonsoffiser ved Sjøkrigsskolen. Vi leide den gang et hus i Mathopen for en periode av ett år eller så. Ikke langt fra Mathopen – litt nærmere Loddefjord, er veien langs sjøen opprinnelig bygget ved å fylle en betydelig mengde store steiner i sjøen som fundament for kjørebanen.

Sjøkrigsskolen i 1962

Min kones onkel hadde en liten, åpen plastbåt fortøyd langs Haakonsvernveien i Bjørndalspollen. Båten var festet med et tau i land i den ene enden og et tau i en bøye i den andre. Siden vi bodde så mye nærmere båten enn Rune gjorde, og det faktum at jeg passerte båten hver dag til og fra jobb, foreslo han at vi kunne bruke båten så ofte vi ville, i bytte mot at vi holdt den tom for regnvann.

Dette var en dårlig idé. Alle som kjenner Bergen, vet at det regner i byen – MYE. Faktisk regner det mellom 2,25 til 3 meter pr. år i Bergen, slik at det å påta seg oppdraget med å fjerne vannet fra en ikke-selvlensende båt i vintersesongen, kort sagt er en svært dårlig idé.

 

Ikke selvlensende båt.

Uansett, en gang i desember 1981 måtte jeg nok en gang lense båten. Det blåste og sluddet og jeg syntes ikke at det var en særlig god byttehandel vi hadde gjort. Da jeg skulle dra båten inntil strandkanten, mistet jeg plutselig klokken igjen. Jeg prøvde å finne den igjen, men la merke til at den falt ned i sjøen mellom de store steinene som var dumpet i sjøen. Jeg kunne også høre et plask da den falt i sjøen. OK – det var den endelige slutten på dette eventyret tenkte jeg – nå er ingen redning mulig! Jeg var i grunnen litt glad i klokken og syntes det var leit at den nå var tapt, men nok er nok, og jeg kunne ikke se for meg noen måte å få tak i den. Hver gang etter dette, når jeg var ute og lenset båten for å holde den flytende (og det var ofte), benyttet jeg anledningen til å se etter klokken, men alt virket umulig.

Min fjerde sveitsiske klokke – Tissot Lotus F1 (1981)

Siden klokken var forsikret, dro jeg tilbake til urmakeren og fortalte ham at jeg hadde mistet den. Han foreslo at jeg skulle kjøpe en ny klokke. Siden klokken hadde vært såpass kostbar, dro han frem et annet sveitsisk merke, en klokke fra Tissot med mange fancy funksjoner.

Denne kunne betales med pengene fra forsikringen. Klokken, en Tissot Lotus F1 LCD, lagernummer 1339, ble kjøpt 13. desember 1981 og virker fortsatt. Den har jeg aldri mistet, så dette betyr at jeg aldri mistet troen på sveitsiske klokker tross alle problemene jeg hadde før dette kjøpet. Så jeg aksepterte skjebnen og var fornøyd med min nye Tissot (jeg har flere Tissot også). Denne ble også kjøpt med forsikring (inkludert for ett år og forlenget med ytterligere tre år 22 desember 1982.

Forsikringsbeviset fra kjøp og fornying av forsikring

Jeg er imidlertid veldig standhaftig og kunne ikke glemme det som hadde skjedd.

Certina DS plukket opp fra sjøen (1982)

Ni måneder senere, i august 1982, skulle jeg og Jan Rune ut for å lyse etter krabber og hadde derfor med oss noen kraftige lommelykter. Ettersom det var en flott høstdag, reiste vi ut litt tidlig slik at vi kunne fiske litt før vi skulle begynne å lyse etter krabber. Været var nydelig. Like før jeg hoppet ombord, studerte jeg åpningene mellom steinene der klokken forsvant i desember året før. Jeg fikk det for meg at jeg skulle forsøke å flytte noen av de store steinene ved bruk av håndtaket på jernriven jeg hadde med (ment til å hente opp krabber). Jeg klarte å flytte litt på en stein og der, langt nede i sjøen, kunne jeg se noe som skinte; mitt tapte ur. Jeg brukte fiskestangen min og klarte å fiske den opp fra sjøen. Jeg kunne ikke tro på mine øyne; klokken fungerte – og ikke bare virket den, klokka viste helt riktig tid (vel den var en time ute på grunn av sommertid). Dette var fantastisk – jeg fikk min klokke tilbake. Så tenkte jeg: «hva skal jeg gjøre nå?» Plutselig hadde jeg to klokker og hvem ville tro på denne utrolige historien (til tross for at jeg hadde et vitne). Jeg lurte på hva jeg skulle gjøre – skulle jeg dra tilbake til butikken og fortelle dem dette eller skulle jeg sende klokkene til forsikringsselskapet. I tilfelle,
hvilken vil de da beholde?.

Jeg bestemte meg for at det var like greit å bare beholde den. Tross alt hadde den vært tapt i ni måneder og jeg hadde aldri forventet å se den igjen. Det kunne føre til større problemer å fortelle sannheten enn å la være. Så enden på visen ble at jeg ga klokken til min svigerfar. Han brukte klokken i mange år. Min svigerfar døde på julaften 2013. Jeg fikk klokken tilbake i februar 2013. Jeg vet ikke hva jeg skal
gjøre med den, men bestemte meg for å skrive ned historien om den (og om Tissot-klokken).

Etter at nytt batteri ble satt inn våren 2017, virker den helt fint. Det hører med til historien at jeg fikk litt problemer med å sette inn nytt batteri i Certina-klokken. Jeg fant ut at jeg skulle skifte batteriet på kjøkkenet og la klokken langt innpå kjøkkenbordet slik at jeg ikke skulle miste noen deler. Jeg trodde det gikk fint, men plutselig så jeg en ekstremt liten del liggende på bordet (man har da briller). Det viste seg å være en slags overføring fra ytre trykknapp til kontaktene på innsiden av urverket. Jeg tenkte at den må jeg i alle fall ikke miste og tok frem det minste verktøyet jeg har pluss noen pinsetter og et forstørrelsesglass. Det var utrolig vanskelig å få denne delen på plass, for den måtte landes på en helt spesiell måte.

I prosessen forsvant den plutselig. Jeg lette over alt, men kunne ikke finne den. Jeg tenkte at den må i alle fall ikke falle på gulvet der vi har et teppe. I verktøyboden har vi en ekstremt kraftig magnet. Jeg hentet den og dro den over teppet for å finne igjen delen, men ingenting festet seg. Plutselig fikk jeg likevel øye på delen og fikk den plukket opp fra teppet. Det viste seg at legeringen var av en
umagnetisk type (sikkert krom og nikkel for å skape umagnetisk og rustfritt stål). Det var derfor den ikke hadde blitt plukket opp av magneten.

Certina åpnet for å sette inn nytt batteri (2016).

Jeg plukket den opp og oppdaget at nok en identisk del lå på kjøkkenbordet – så to slike deler hadde falt ut. Jeg tok det minste skrujernet jeg har, tok litt honning på spissen og klarte da å løfte begge delene og få dem på plass der de hørte hjemme. Etter dette satte jeg sammen uret og det virket helt perfekt.

PS. Jeg har fortsatt den fancy Tissot-klokken som jeg kjøpte i desember 1981. Det fungerer fortsatt og
er den mest brukervennlige og sofistikerte klokken jeg noensinne har eid. Den har en sensor som tillater justering av tid (timer /minutter) og dato (måneder / dager) basert på bevegelsen over sensor og differensiering basert på hvor rask bevegelsen er. Jeg fant ut at jeg like gjerne kunne ta den i bruk igjen, og nå har jeg den på meg hver dag.

Jeg har flere Tissot og har også hatt to stk. T-touch, men denne 37 år gamle klokken mener jeg er langt overlegen alle andre klokker jeg har sett.

I 2002 arbeidet jeg hos ILO i Genève og jeg var ofte på Marché de Plainpalais hvor det var loppemarked hver lørdag. Der kunne en kjøpe utstyr til en komplett urmakerforretning dersom det falt i smak. Utrolig mye rart til salgs og både gjøkur, spilledåser, fancy instrumenter og hele «klokkefabrikker» kunne kjøpes.

SVEITSERNE VET HVORDAN DE SKAL LAGE KVALITET SOM VARER

Denne klokken var åpenbart ment å skulle forbli min.

Recent Posts

Leave a Comment

Kontakt

Jeg er ikke her akkurat nå, men sende gjerne en epost, så skal jeg svare deg så fort jeg har mulighet! - Håkon

Not readable? Change text. captcha txt
0

Start typing and press Enter to search

Seiko